Lærdommer fra en lagmannsrettssak om foreldrefiendtliggjøring
Av advokat Øivind Østberg
I denne artikkelen belyser advokat Øivind Østberg de viktige lærdommene som kan trekkes fra Eidsivating lagmannsretts avgjørelse, datert 10. desember 2024, i sak LE-2024-20433. Dommen omhandler foreldrefiendtliggjøring, et tema som er av stor betydning innen barnerett. Østberg, som var prosessfullmektig for far i denne saken, gir sin innsikt basert på den faktiske saksgangen, og han ønsker å rette oppmerksomheten mot de alvorlige konsekvensene av en forelders negative påvirkning på barnets relasjon til den andre forelderen. Gjennom en grundig analyse av saken, også utover det dommen forteller, viser han hvordan foreldrefiendtliggjøring kan manifestere seg og hvordan viktige offentlige instanser feiler i møte med dette fenomenet, med store skadelige konsekvenser for barnet, den rammede forelder og andre til følge. – Denne dommen bør få stor oppmerksomhet i barnefaglige og barnerettslige miljøer, skriver Østberg.
Du kan laste ned anonymisert utgave av dommen her.
Det følgende er betraktninger omkring Eidsivating lagmannsretts dom fra 10. desember 2024, sak LE-2024-20433, en dom som er nøytralt referert i en annen artikkel på denne siden. Dommen er i anonymisert form og sin helhet tilgjengelig på Lovdata Pro.
Mine kommentarer i det følgende baserer seg ikke bare på dommen, men på mitt kjennskap til saken i kraft av at jeg var fars prosessfullmektig for lagmannsretten. Opplysninger nedenfor gis med aksept fra klient. De kan ikke knyttes til noen identifiserbar person.
En dom som bør få stor oppmerksomhet
Denne dommen bør få stor oppmerksomhet i barnefaglige og barnerettslige miljøer. Det er ikke den første dommen der en forelders fremmedgjørende adferd begrunner flytting av omsorgen til den andre forelder, men tilfellet er meget klart, og dommen er skrevet slik at den egner seg til å trekke lærdommer av og til å bli brukt som referanse. Den er konsis om de avgjørende faktiske/bevismessige vurderingstemaene og relativt utfyllende i drøftelsene av de spørsmål en slik sak reiser. Dissensen bidrar til dette, ved at de motforestillinger som reiser seg mot flytting av barnet – uansett hvor skadelig bostedsforelders omsorgsutøvelse er – blir godt belyst.
Foreldrefremmedgjøring nevnes ikke av dommerne
Det framgår av dommens gjengivelse av fars anførsler, at far argumenterer basert på begrepet og teorien om foreldrefremmedgjøring /-fiendtliggjøring («Parental Alienation»). Verken retten eller den sakkyndige benytter dette begrepet. Retten skriver isteden om «negativ påvirkning» eller bare «påvirkning». Ordet er et mildt og nøytralt uttrykk som er dårlig egnet til å betegne slike tilfeller. Omfanget og intensiteten av mors «negative påvirkning» blir også underkommunisert i rettens beskrivelse av hennes adferd.
Foreldrefremmedgjøring og foreldrefiendtliggjøring brukes ofte synonymt. Det er imidlertid en gradsforskjell, og jeg mener sistnevnte uttrykk bør reserveres for de grovere forhold både i objektiv og subjektiv forstand. Foreldrefremmedgjøring kan brukes både som betegnelse på en mildere grad av fenomenet og som en fellesbetegnelse for alle former, også de grovere.
Den «negative påvirkningen» hadde her, fram til domstidspunktet, pågått sammenhengende, og blitt stadig opptrappet, over mer enn 4 år, altså fra gutten var 4 til 8 år. Beskyldninger om seksuelle overgrep fra fars side – særlig påstanden om at han hadde «sleiket gutten på tissen» - var en sentral del av mors påstander. Det hadde vært et gjennomgående tema, nærmest et mantra, og blitt fremsatt gang på gang overfor politiet, helsestasjon, barnevern og en rekke andre personer og instanser. Ifølge mor var det gutten selv som først kom med denne informasjonen. I politiavhør («tilrettelagte avhør») og andre sammenhenger forteller gutten gjentatte ganger om dette.
Basert på rettens konklusjon om at dette ikke har skjedd, som jeg mener helt utvilsomt er korrekt, er den innlysende forklaringen på at gutten fortalte en slik historie at det er mor som har funnet det på, og at hun har terpet på det om igjen og om igjen overfor gutten. Hun fikk ham også til å lage en tegning som liksom skulle vise overgrepene. Dette kan bedre betegnes som manipulering, indoktrinering eller hjernevasking enn «påvirkning».
Mor hadde også med stor energi og over lang tid påvirket personer i sine egne og barnets omgivelser til å få den oppfatning at far hadde gjort dette. Dette har åpenbart virket til å forsterke guttens oppfatning om at dette hadde skjedd, og at dette var noe han måtte fortelle andre om. I tillegg gjorde denne «forgiftningen» det umulig for far å bevege seg i guttens nærområde, for eksempel ved å møte opp når gutten skulle spille fotball – selv om dette var etter guttens egen invitasjon til å komme og se på.
Mors handlemønster tilsier at hun hører hjemme i den mest alvorlige kategorien av fiendtliggjørende foreldre. I kapittelet “Introduction to Parental Alienation» av William Bernet I boka «Parental Alienation - Science and law,» side 9 omtales tre kategorier av slike. Den minst alvorlige er de «naive fremmedgjørere», som kommer med henslengte negative bemerkninger om den andre forelder uten seriøs intensjon om å undergrave barnets relasjon med den andre forelder. Den neste kategorien er «aktive fremmedgjørere», som bevisst går inn for nettopp dette. Den tredje kategorien er «obsessed alienators», eller «personer som er besatt av fiendtliggjøre den andre forelder». Disse er fast besluttet på å ødelegge barnets relasjon med den utsatte forelder. De utøver et konstant press på barnet for å få det til å innta deres eget negative syn på den andre forelder.
For en korrekt intervensjon i en sak - rettslig så vel som terapeutisk - er det selvsagt viktig å ha begreper som nyanserer og presiserer alvoret i en uønsket form for adferd. Skal man parallellføre til fysisk vold, er det stor forskjell på den mildeste kategori, legemskrenkelse som kan straffes med bot, og grov kroppsskade som kan straffes med 10 års fengsel. Det er flere underkategorier mellom disse. Å bare slå sammen alle handlinger som handler om fysisk vold uten å nyansere mellom dem etter objektiv grovhet og graden av subjektiv skyld, ville være helt fremmed for juridisk tankegang. Nyansering er minst like relevant for den type psykisk vold vi her snakker om.
Betegnende for hvor forsiktig retten er sin beskrivelse av den adferd som er utvist, er at begrepet psykisk vold overhodet ikke blir brukt i dommen. Ordet «vold» forekommer riktignok hyppig (27 ganger), men da alltid i forbindelse med spørsmålet om det er utøvd fysisk vold (fra far).
Den grove psykiske volden mot barnet nedtones og unnskyldes
På denne bakgrunn blir det mulig for lagmannsretten å skrive at den «utelukker ikke at mor selv oppfatter det slik at gutten er utsatt for overgrep og vold hos far, og at hennes opptreden er preget av at hun er oppriktig bekymret for at gutten har samvær med far» (side 13) Dette er en fortolkning som er uforenlig med en realistisk bedømmelse av det mor her faktisk har holdt på med.
“Denne dommen bør gjøre det tydelig for mange flere at faren for psykisk voldsutøvelse mot barnet, ved at den som fremmer falske beskyldninger har omsorgen, er en reell risiko som man ikke kan lukke øynene for.”
Denne nedtoningen og unnskyldningen av den grove psykiske volden mot barnet, og den systematiske sjikane av far, og etter hvert også hans samboer, som mor over flere år har utøvd, er selvfølgelig også bakgrunnen for at retten kan konkludere med at mor ikke skal betale en krone i erstatning for de saksomkostninger far har pådratt seg i saken. Dette er et meget urimelig resultat. Den tradisjonelle begrunnelsen for ikke å ilegge den tapende part saksomkostninger i foreldretvister, holder ikke i et tilfelle som dette. Det hadde vært riktig både av åpenbare rettferdighetsgrunner og av preventive grunner at mor ble ilagt et omkostningsansvar. Rettens løsning med å la far sitte med alle omkostningene er støtende. Og enn mer så når en tar i betraktning at retten kort før hadde avslått en søknad om å gi far i hvert fall delvis fri sakførsel i saken. Mor hadde forsikringsdekning for sine advokatutgifter.
Indirekte fastslås at negativ påvirkning kan være psykisk vold
På den positive siden er det likevel grunn til å merke seg at rettens flertall er inne på at oppvekst hos mor vil innebære risiko for at barnet utsettes for psykisk skade gjennom negativ påvirkning, jf barneloven § 48 andre ledd som sier i at et barn ikke skal behandles slik at det utsettes for fysisk eller psykisk skade. Det er ikke første gang en norsk lagmannsrett trekker inn denne bestemmelsen i forbindelse med foreldre-fremmedgjøring, men det er ikke ofte man ser det. Dette er svært viktig juridisk sett, fordi § 48 annet ledd brukes meget aktivt av alle som kommer med oppkonstruerte voldsanklager i foreldretvister. Det skal etter praksis ikke mer enn en lav grad av sannsynlighet for fysisk vold og overgrep til for at barnet ikke kan ha bosted eller vanlig samvær hos en forelder. At man da kan havne i den andre grøfta – at barnet utsettes for risiko for psykiske overgrep ved den type påvirkning som gjerne følger med falske anklager - er noe norske domstoler knapt nok har tatt i betraktning.
Denne dommen bør gjøre det tydelig for mange flere at faren for psykisk voldsutøvelse mot barnet, ved at den som fremmer falske beskyldninger har omsorgen, er en reell risiko som man ikke kan lukke øynene for.
Ankedomstolen viste seg i stand til å rette opp feilen fra tingretten og avsløre foreldrefiendtliggjøring – selv om den ikke bruker begrepet – og trekke de adekvate konsekvensene av dette. Lagmannsrettens flertall forsto – som den sakkyndige - at det ikke var noe realistisk håp om at mor ved ytterligere «veiledning» skulle kunne forbedre seg, men at gutten måtte overføres til far og kontakten med mor begrenses sterkt. Indirekte kan man slik sett si at alvoret i saken erkjennes, tross en lite treffende ordbruk.
Lite treffende ordbruk gjør seg også gjeldende i rettens beskrivelse av de kortvarige tilsynssamværene som fant sted i henhold til tingrettsavgjørelsen.
Disse samværene ble etter hvert til en uutholdelig opplevelse for gutten, som han reagerte på særlig med voldsom utagering på skolen. Den sakkyndige tilrådde at samværene måtte stoppes inntil dom i saken forelå, noe far også innså.
Hvordan guttens sterke reaksjoner på samværene skulle forklares, var et sentralt tema i lagmannsretten. Det berøres likevel bare kort på side 17 i dommen, der det fremgår at mor, ifølge tilsynsrapporter, oppfordret til samvær med far, men at retten mener at hun, i likhet med den sakkyndige, «ikke klarer å skjule for barnet sin engstelse for at barnet skal ha samvær med far.» Det som her beskrives i tildekkende ordelag, er mors bevisste manipulative adferd: Hun får ved emosjonelt press gutten til å vise motvilje mot å treffe faren, men kommuniserer tilsynelatende det motsatte. En lettlurt tilsynsperson tar mors utsagn for pålydende, men gutten forstår selvsagt hva mor egentlig ønsker av ham. Dette forteller også at hun aldri kunne bli «fornøyd» uansett hvor lite samvær far fikk.
Ikke en sak som viser at «systemet fungerer»
Saken kan oppfattes som en illustrasjon av at «systemet fungerer». Det vil være forhastet.
Utfallet av dommen skal man selvsagt være svært glad for. Men far og barnet i denne saken har vært gjennom ekstremt store belastninger over mange år, som verken barnevernet, politiet, helsevesenet eller domstolene har klart å gjøre noe effektivt for å forhindre. For gutten dreier det seg om en sårbar og viktig periode i hans liv – tiden mellom 4 og 8 år. Det er uakseptabelt for et samfunn som vil rose seg av å ha barnets beste som en av sine sterkeste verdier, at man lar dette skje. Og det er ikke fordi det har manglet på innsats av offentlige ressurser. Problemet er at de offentlige instanser ikke har fanget opp sakens realitet, ikke har forstått alvoret og ikke har vist handlekraft.
Politiet lar seg spille som et instrument av manipulatoren
For å ta politiet først, har denne etaten (Øst politidistrikt) her som i så mange slike saker spilt rollen som - for å sette det på spissen - den bevisste falske anklagers nyttige idiot.
Når politiet får inn en anmeldelse av denne art, gjerne formidlet via helsevesenet eller barnevernet, er de forpliktet til å prioritere dette høyt. Kodingen av saker som omhandler f eks nærgående berøring av barn kodes dramatisk, som «Voldtekt av barn under 14 år.» Prioriteringen følger av føringer fra Riksadvokaten som igjen avspeiler politiske prioriteringer på overordnet nivå. Vel og bra, men disse prioriteringene gis i praksis en «spinn» som ikke nødvendigvis avspeiler en politisk konsensus og objektiv politifaglighet. Det kan være elementer av ideologisk aktivisme til stede i de avdelingene i politiet som arbeider med slike saker, men også manglende bevissthet og manglende kunnskaper om at falske anklager faktisk inngis, og hva det kan innebære at politiet blir et redskap for de som benytter seg av en slik framgangsmåte.
I dette tilfellet fikk mor – noe som er typisk– politiet med på å ilegge far besøksforbud straks etter den første anmeldelse. Dette var riktignok ikke, formelt sett, begrunnet med de påståtte overgrepene mot barnet, men med påståtte trusler som mor – uten ethvert bevis – anmeldte far for i umiddelbar etterkant av den første anmeldelsen. Politiets tanke var kanskje at det var naturlig at far ble opprørt over en så grov anmeldelse, hvorpå man festet tiltro til mors påstand om at han hadde utsatt henne for trusler ved første møte med henne etter at han hadde blitt kjent med dette! Storeslem for mor. Slik blir det når bevisbyrden i praksis veltes over på den anklagede, som selvsagt sjelden har mulighet til å oppfylle en slik bevisbyrde.
Dette besøksforbudet ble brukt for hva det var verdt senere i saken.
Det er uansvarlig at politiet ikke synes å overveie de potensielle følgeskader av et slikt besøksforbud, som gjerne anses som «lite inngripende». Jeg vil bemerke at jeg ser tendenser til at politiet nå utviser en noe større kritisk sans enn før når det gjelder begjæringer om besøksforbud framsatt i forbindelse med samlivstvister.
Politiet viste integritet nok til raskt å henlegge den første anmeldelsen som «intet straffbart forhold». Dette basert på det tilrettelagte avhøret av en liten gutt som man innen politiet på det tidspunkt etter alt å dømme vurderte som påvirket av andre til å komme med disse uttalelsene. Dermed skulle i prinsippet far være å anse som renvasket, og mor – som den åpenbare kandidat til å stå bak påvirkningen av gutten anklagene – skulle ha fått kastet et grelt mistankens lys mot seg. Men slik ble det ikke.
Lærdommen som ble trukket av mor
For mor var lærdommen at hun måtte vente til gutten var blitt større før den neste velkalkulerte bomben av en anklage kunne slippes. I mellomtiden måtte indoktrineringen av gutten trappes opp. Neste anklage kom to år senere. Da var gutten 6 år gammel, og nå var han i stand til å uttrykke seg bedre. Igjen satte politiet fullt trykk på saken og gjennomførte det sedvanlige tilrettelagte avhør med et ti-talls personer involvert. Heller ikke nå framkom det noe som kunne gi substans til beskyldningene, men politiet nølte nå i flere måneder med å treffe en påtalebeslutning i saken – åpenbart i påvente av at det skulle framkomme ytterligere informasjon som kanskje kunne underbygge beskyldningene. Imens måtte far leve med mistanken.
Politiet hadde underveis en nokså tett dialog med barnevernet, som drev sine egne undersøkelser og derunder gjorde observasjoner som var egnet til sterkt å svekke troverdigheten av anklagene. I mellomtiden stoppet mor fars samvær med barnet med henvisning til anmeldelsen. Til tross for at etterforskningen denne gang var mer omfattende, og indikasjonene på at anklagene var rent oppspinn desto sterkere, ble henleggelsen nå begrunnet med det sedvanlige «bevisets stilling».
Politiet må være fullstendig klar over at et slikt henleggelsesgrunnlag, når det verseres tvist etter barneloven, nærmest er som å si «du er nok skyldig, men vi klarer dessverre ikke å bevise det». Er dette et signal man ønsker å gi? I beste fall må man si at politiet treffer sin beslutning om henleggelsesgrunnlag blinde for sakens historie og kontekst.
Far anmeldte ikke mor for falsk anklage, og politiet startet heller ikke på eget initiativ en etterforskning basert på den stadig mer relevante hypotese at mor systematisk fremmet falske anklager mot far. Dette er en tanke som synes å stå fjernt fra det norske politiet, delvis med bakgrunn i den utviklingen i lovgivningen som er beskrevet foran. Mer overordnet synes tankegangen å være at det er ikke så fryktelig farlig om et barn involveres i falske anklager mot far.
Så kom det enda en anmeldelse fra mor, igjen basert på angivelige utsagn fra gutten, denne gang om at fars samboer skulle ha slått ham, i tillegg til far selv. Hvor sannsynlig var dette? Igjen opptrer politiet som på hundefløytens signal. Vold mot barn, dette er jo kjempealvorlig. På dette tidspunktet måtte det for en middels begavet politikvinne eller -mann som hadde kastet et blikk på sakens historikk, framstille seg som en iøynefallende nærliggende mulighet at også denne anmeldelsen var et utslag av en hatefull mors kampanje mot far, strukket ut til å omfatte hans nye kjæreste. Men dette er selvsagt ikke noe politifolk som jobber med vold i nære relasjoner lærer om på kurs eller leser om i direktivene fra oven. Igjen ble det gjennomført en etterforskning som ikke frambrakte det dugg av bevis for beskyldningene, og igjen ble saken likevel henlagt på «bevisets stilling». For alle formål relatert til barnejussen, betyr dette at mistanken henger der og tillegges vekt.
Barnevernet oppfatter hva som skjer, men er lavmælte og passive
Barnevernet har vært en svært viktig aktør i denne saken, slik de typisk vil være i saker av denne art. Barnevernet er en instans som har store ressurser og fullmakter til å gå inn i slike saker, og de har også stort gjennomslag overfor andre instanser, så som PPT, BUP, skole og politi. Dermed blir det også særlig viktig å gjøre en kritisk evaluering av deres opptreden i saken.
Barnevernet har i denne saken antagelig på et nokså tidlig tidspunkt forstått at mors beskyldninger ikke kunne være sanne. De har imidlertid ikke vært tydelig på dette, men vært nøye med å si at man ikke kunne være helt sikre, og at det stadig var en mulighet for at overgrep hadde skjedd. Til slutt klarte man å uttrykke det slik at «bekymringen for at gutten var blitt utsatt for overgrep var redusert.» Men å si tydelig at dette betydde at bekymringen for at gutten var utsatt for påvirkning fra mor var tilsvarende styrket, det klarte man ikke.
Samtidig har de belastninger man har sett at gutten er blitt påført, blitt forklart med det velkjente «konflikt mellom foreldrene». Men dette er ikke en treffende beskrivelse av en dynamikk som preges av en systematisk kampanje fra den ene forelders side. Slik ville man selvsagt ikke beskrevet situasjonen dersom far hadde drevet fysisk trakassering av mor. Svak presisjon i analysen kan forstås som et utslag av at man kvier seg for å komme med kritikk av mor. «Konflikt» er et uttrykk som peker i retning av en likedeling av skyld og ansvar. Med en slik nøytral uttrykksmåte, som tildekker realitetene, unngår barnevernet å gi en tydelig støtte til far i den pågående tvisten om samvær og omsorg. Det kan virke som dette er et selvstendig motiv for barnevernets agering. Det sitter langt inne hos denne svært kvinnedominerte etat å støtte far mot mor i barnefordelingstvist.
Barnevernet bruker innimellom, i den omfattende mengden saksdokumenter de har produsert, og i motsetning til retten og den sakkyndige, uttrykket foreldrefremmedgjøring. Det virker likevel som et begrep man helst unngår.
Da saken var oppe for tingretten høsten 2023, vitnet barnevernet til fars fordel. Men deres budskap var så pass lite tydelig at retten kunne tilsidesette deres vurderinger.
Barnevernets agering preges gjennomgående av en manglende forståelse av hva foreldrefremmedgjøring er og hvor skadelig det er for barnet. De vurderte derfor – inntil det siste - at mor hadde god nok omsorgsevne, slik at omsorgsovertagelse fra mor ikke ble vurdert som aktuelt.
Alvoret i den psykiske og emosjonelle mishandling som alvorlig foreldrefiendtliggjøring innebærer, ble ikke forstått.
Da saken sto for lagmannsretten var imidlertid ting gått så langt at det fra barnevernets side ble gitt uttrykk for at de anså «situasjonen som så alvorlig for barnet at det vurderes «inngripende tiltak» dersom konflikten og mistilliten mellom foreldrene vedvarer.» som det heter i dommen. Dette var alt for sent.
Nå ville omsorgsovertagelse i denne saken selvsagt ikke vært noen god løsning, siden man sto med en far med fullt ut tilfredsstillende omsorgsevne. Men den faktiske situasjonen var at barnet var under mors omsorg, og mor styrte fullstendig premissene både for omfanget av fars kontakt med barnet og kvaliteten på det. Barnevernet sto som en passiv tilskuer til en situasjon der gutten - gjennom flere år - ble utsatt for vedvarende psykisk vold.
Det bestrides ikke at det er riktig av barnevernet å satse på hjelpetiltak før man vurderer omsorgsovertagelse. I denne saken satte barnevernet inn store ressurser på veiledning av foreldrene. Veiledningen hadde en rekke allmenne målsettinger, men tok ikke utgangspunkt i sakens realitet, nemlig at mens far hadde behov for veiledning til å håndtere en situasjon der barnet ble forsøkt fiendtliggjort fra ham, trengte mor veiledning til å slutte med fiendtliggjøringen. Det het isteden at gutten skulle «skjermes fra foreldrenes negative syn på hverandre.»
Veiledningen pågikk i løpet av 2022, under en periode der mor var «besatt» av motvilje mot far og arbeidet systematisk med å forberede en ny og enda mer alvorlig anmeldelse for overgrep, blant annet ved å skaffe seg allierte som på «uavhengig» grunnlag kunne melde bekymring til barnevernet om det gutten fortalte. Et eksempel på dette som kom tydelig fram i retten, var en ansatt ved guttens tidligere barnehage som mor oppsøkte, på et tidspunkt da gutten ikke lenger gikk i barnehagen. «Tilfeldigvis» fortalte gutten denne ansatte, under dette korte besøket, om de stygge tingene far gjorde mot ham, hvorpå hun – sikkert i god tro - avfattet en bekymringsmelding til barnevernet og senere var et av vitnene for mor under rettssakene.
Med en mor som holder på slik, er det små utsikter til at det skal nytte med veiledning om hvordan «uro» for barnets far kan dempes og foreldre-samarbeidet bedres.
Etter nesten et års forsøk på veiledning konkluderte da også terapeuten i en grundig avsluttende rapport fra desember 2022 med at mor ikke hadde effekt av veiledningen og at hun strevde med sin egen psykiske helse. Til slutt skriver terapeuten at hun er «svært bekymret for gutten, og han står grunnet sin omsorgssituasjon i risiko for å utvikle psykiske vansker.» (Gjengitt i dommen på side 17)
“Det er imidlertid ikke juridiske begrensninger som har vært hovedproblemet i denne saken, men en mangelfull forståelse av at foreldrefremmedgjøring kan være en realitet og en undervurdering av hvor alvorlig det er. ”
Disse konklusjonen var overmoden, og burde vært trukket lenge før. Etter dette utvikler det seg videre, i samfulle 2 år, fra vondt til verre, mens barnevernet ikke gjør noe av betydning for å avhjelpe den svært bekymringsfulle omsorgssituasjonen de selv har konstatert at gutten står i.
Det skal ikke glemmes at aller mest å bebreide her er tingretten som lot mor vinne saken høsten 2023, men barnevernet kan ikke av den grunn gå fri for kritikk.
De rettslige begrensninger og muligheter barnevernet har i slike situasjoner
Det er rettslig sett problematisk for barnevernet å intervenere i en sak der det er tvist mellom foreldrene verserer for domstolene. Det er rimelig at barnevernet avventer at det skjer en rettslig avklaring av bostedsspørsmålet etter barneloven. Men barnevernet har en plikt til å ivareta barnets beste og hindre at barn utsettes for overgrep. Når en sak verserer i flere år for domstolene, og domstolene ikke makter å komme til en løsning som ivaretar barnets grunnleggende behov, kan ikke barnevernet bare sitte og se på mens barnet i avgjørende år av livet befinner seg i en uholdbar situasjon.
I rundskriv Q-0835 har Barne- og familiedepartementet gitt uttrykk for at barneverntjenesten har en viss adgang til å fosterhjemsplassere barnet hos den ene av foreldrene i påvente av en avgjørelse av spørsmålet om daglig omsorg etter reglene i barneloven, når den andre fratas omsorgen eller når det treffes et midlertidig vedtak i en akuttsituasjon. Se også på departementets nettside «Høringsnotat om samordning av barneloven og barnevernsloven», datert 9. januar 2024, der det foreslås lovendring med en nærmere regulering av dette, hvilket må ønskes velkommen.
Hovedproblemet er manglende forståelse
Det er imidlertid ikke juridiske begrensninger som har vært hovedproblemet i denne saken, men en mangelfull forståelse av at foreldrefremmedgjøring kan være en realitet og en undervurdering av hvor alvorlig det er.
Dette henger selvsagt sammen med at det i de fagmiljøer barnevernet støtter seg på, blir fenomenet avskrevet, og de som fremmer et annet syn blir mistenkeliggjort og latterliggjort. Et eksempel er den ferske artikkelen «Fremmedgjort av begreper: et kritisk blikk på forståelsen av stans i samvær mellom barn i to hjem og en forelder» i publikasjonen Fokus på familien, nr 4-2024. De tre forfatterne – Steinsvåg, Eriksen og Stokkebekk - sier seg å tilhøre «Bufetats spisskompetansemiljø i familievernets arbeid med høykonflikt og vold i nære relasjoner».
En annen illustrasjon av den i norske miljøer rådende fremmedgjortheten for en ideologisk uønsket realitet er det bortimot fullstendige fraværet av deltagere fra de sentrale norske barnefaglige miljøer på dn internasjonale PASG-konferansen som ble arrangert i Oslo 6.-9. september 2024. Psykologforeningen nektet også å anerkjenne deltagelse på konferansen som relevant etterutdanning.
Noen lyspunkter finnes. Både barnevernet, psykologer som arbeider som sakkyndige og andre fagfolk burde lese og merke seg betraktningene i Bufetats brosjyre om Samværsvegring fra 2020, der kapittel 5 og 6 adresserer grunner til samværsvegring som likner det som skjedde i denne saken. Særlig er kapitel 6 relevant, med sin treffende overskrift «Barnet blir bærer av en forelders uforsonlighet». Likevel finner vi også her en undervurdering av hvor ille ting faktisk kan være. Det heter (side 47) at:
«Det er trolig sjelden at en forelder bevisst går inn for å påvirke barnet til å avvise den andre.»
Det er på tide å få øynene opp for at det kanskje ikke er så helt sjelden likevel, særlig når man har et system som på mange måter kan sies å legge til rette for, heller enn å sanksjonere, denne type adferd.
Du kan laste ned den anonymiserte dommen ved å følge denne lenken: LE-2024-20433