PASG Norge sin høringsuttalelse til ny barnelov

Aug 26

Høringsuttalelse til Høringsutkast av 18.06.24 om «Ny barnelov - Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd»

Om PASG Norge

Denne uttalelse avgis på vegne av PASG Norge. Forkortelsen står for Parental Alienation Study Group. Foreningens hovedformål er å spre kunnskap om hva foreldrefremmedgjøring innebærer, derunder om hvordan barn skades ved å påvirkes negativt til å ta avstand fra en forelder uten reell grunn, spesielt i forbindelse med tvister mellom foreldre etter samlivsbrudd. Utformingen av lovgivningen som regulerer forholdet mellom barn og foreldre etter samlivsbrudd har vesentlig betydning for det PASG Norge er opptatt av.´

2. Vi støtter lovendringsforslagene om delt foreldremyndighet

2.1 Innledning

PASG Norge stiller seg grunnleggende positiv til det vi anser som de to sentrale lovendringsforslag i høringsnotatet (delt foreldremyndighet som ny hovedregel og at domstolene skal stå fritt til å treffe avgjørelse om dette ved tvist). Vi har likevel kritiske merknader som dreier seg om den nærmere utforming av disse reglene og hvorvidt forslagene går langt nok til at de vil ivareta de intensjonene de gir uttrykk for.

2.2 Juridisk likestilling som ny hovedregel etter samlivsbrudd

2.2.1

Vi mener det er et stort framskritt når departementet går inn for å knesette formell juridisk likestilling mellom foreldrene som ny hovedregel etter samlivsbrudd, slik det kommer til uttrykk i lovutkastets §7-2 tredje ledd.

Vi mener dette er en lovendring som vil bidra til bedre relasjoner mellom foreldre etter samlivsbrudd, på en slik måte at flere barn får muligheten til å oppleve omsorg fra begge sine foreldre, og utvikle båndene til hele sin slekt på både farssiden og morssiden gjennom sin oppvekst, hvilket står helt sentralt i det som PASG Norge arbeider for. Det er utvilsomt en lovendring som er i pakt med prinsippet om likestilling mellom kjønnene og med den alminnelige samfunnsutvikling og rettsoppfatningen til folk flest. Som departementet viser til, har det gjennom de senere år vært en stor økning i antallet foreldre som velger delt omsorg/bosted etter samlivsbrudd, til tross for en lovgivning som på mange måter ikke understøtter en slik løsning.

2.2.2

Vi mener imidlertid det bør poengteres i forbindelse med denne reformen at delt foreldrefullmakt/bosted ikke må være ensbetydende med at den faktiske fordelingen av tiden med barnet er 50/50, men at det holder åpent for at foreldrene avtaler dette i det enkelte tilfellet ut fra deres vurdering av hva som er best for barnet og den «rekonstruerte familien». Et fleksibelt samarbeid kan blant annet innebære at den ene har mesteparten av tiden med barnet i én periode mens den andre har mesteparten av tiden i en annen periode, avhengig av for eksempel foreldrenes varierende arbeidssituasjon. Det er viktig å fastslå at slike tilpasninger ikke endrer på det likestilte rettslige forholdet mellom barnet og foreldrene. Dette er svarende til gjeldende rett, noe mange ikke er klar over. Et nytt lovforslag bør ikke bidra til den eksisterende uklarhet, men heller det motsatte. Vi foreslår derfor følgende alternative formulering av § 7-1 andre ledd:

Foreldra avtalar kor mykje tid barnet skal bu hos eller vera saman med kvar av dei. Dette gjeld òg der foreldra har delt foreldrefullmakt/omsorg.

2.3 Forslaget om at domstolene skal kunne dømme til delt omsorg/bosted

2.3.1

Vi støtter også forslaget om at retten, etter en åpen vurdering av hva som er barnets beste i den konkrete sak, skal kunne bestemme at foreldrene skal ha delt fast bosted, som er nedfelt i lovutkastet § 7-2 sjette ledd. Det er en logisk nødvendig oppfølging av lovendringen omtalt foran, men det er en lovendring som kan og bør gjennomføres – som departementet er inne på – også om ikke foran omtalte lovendring blir innført. Nåværende regel i barneloven § 36 andre ledd, som med sitt vilkår om «særlige grunner» i praksis setter et «forbud» mot å idømme delt bosted, har ut fra erfaring klart uheldige virkninger. Den er et hinder for at retten i konkrete tilfeller skal kunne treffe en avgjørelse som er til barnets beste. Den reduserer også mulighetene for at partene blir enige om en slik løsning, herunder gjennom forliksforhandlinger i retten, selv når forholdene ellers ligger til rette for det. Vi ser den foreslåtte endringen som et viktig bidrag til å redusere konflikt-nivået i disse sakene, slik at det kan føre til færre saker for domstolene. At dette skulle bli konfliktdrivende, slik det fra enkelte hold blir gjort gjeldende og som høringsnotatet er inne på, har vi ingen tro på. Erfaringer fra Sverige tilsier det motsatte.

2.3.2

Kommentaren til bestemmelsen (høringsnotatet side 98-99) om at retten ved delt omsorg skal kunne bestemme hvem av foreldrene barnet skal være folkeregistrert hos, ser vi som konstruktiv ettersom dette i dag ofte er et konflikttema.

2.3.3

Vi mener imidlertid at det bør gjøres en endring i folkeregistreringsloven slik at et barn kan ha folkeregistrert adresse hos begge foreldrene når det er delt omsorg. Dette vil i praksis bidra til å styrke både anerkjennelsen og den rettslige beskyttelsen av delt bosted som juridisk gjeldende ordning mellom partene. Det er et faktum, etter vår erfaring, at delt omsorg i en del tilfeller undergraves av en av foreldrene, og at dette er lettere enn å undergrave en ordning der den ene har omsorgen. Det er viktig å styrke den rettslige beskyttelsen av delt bosted enten det er avtalt eller besluttet av en domstol. Folkeregistrert adresse hos begge foreldre vil være et bidrag til dette.

2.3.4

Det vil også styrke rettsbeskyttelsen dersom det gjøres en endring i straffeloven § 261 slik at den også rammer den som har delt omsorg og som unndrar omsorgen fra den andre. Det er ikke tilfellet etter dagens rettstilstand (med mindre det dreier seg om utenlands bortføring der det avgjørende er om det er felles foreldreansvar, ikke hvem som har fast bosted/daglig omsorg, jf HR-2016-1168-U.)

2.4 Vi er kritisk til forslaget om ny terminologi

Departementet foreslår et nytt begrep som skal betegne den dimensjon ved det rettslige forholdet mellom barn og foreldre som man i dag vanligvis betegner som «daglig omsorg» eller «fast bosted».

Det som foreslås, er at disse uttrykk erstattet med begrepet «foreldrefullmakt», som man inviterer til synspunkter på. Den nye hovedregelen skal være at foreldrene «har foreldrefullmakt for barnet sammen» (lovteksten), eller «delt foreldrefullmakt» som er uttrykket som brukes i framstillingen for øvrig. PASG Norge mener det ikke er en fruktbar diskusjon departementet legger opp til ved å introdusere et helt nytt begrep som ikke gir noen sterkere umiddelbare assosiasjoner til hva det handler om enn dagens uttrykk. Å skulle prøve å oversette dette til andre språk, noe som i praksis ofte har interesse, vil være krevende og fort gi problem med å skille det fra begrepet «foreldreansvar». Riktignok kan det være manglende kunnskaper og usikkerhet hos folk flest knyttet til de begreper som brukes i dag, men man fjerner ikke dette problemet ved å innføre et nytt begrep som ingen noensinne har brukt. Ethvert begrep har uansett sine begrensninger, og intet enkeltord kan favne hele det juridiske innholdet i begrepet.

Vi mener begrepet «daglig omsorg», hhv «delt daglig omsorg», er det som alt i alt fungerer best. Ordlyden gir en god pekepinn om hva som er det sentrale innholdet. Det er dette uttrykket som har lengst tradisjon, og vi tror det er det begrepet folk flest er mest fortrolig med. Det svarer godt til mange utenlandske begreper som f eks «custody» (engelsk) og «vårdnad» (svensk).

Begrepet «fast bosted», hhv «delt fast bosted», kom inn i barneloven i 1998, men til tross for at det har eksistert relativt lenge i juridisk terminologi, har det ikke i praksis blitt etablert som et uttrykk folk finner naturlig å bruke. Vi mener likevel at «fast bosted»/«delt fast bosted» er bedre enn «foreldrefullmakt», fordi det er innarbeidet hos de som arbeider profesjonelt med disse sakene og det gjenspeiles i annen relevant lovgivning.

3. Forslaget om delt omsorg (foreldrefullmakt) som hovedregel må styrkes ved regler som motvirker selvtekt

For at delt omsorg/foreldrefullmakt som hovedregel skal bli en realitet i praksis, må det motvirkes at en foreldrene ved samlivsbrudd, uten reelt grunnlag i barnets behov, vinner fram ved å etablere en faktisk ene-omsorgssituasjon der den andre forelder over noe tid får sterkt begrenset kontakt med barnet. Denne form for selvtekt skjer etter vår erfaring ganske ofte i dag. Dette kan være taktisk motivert, på den måten at man spiller på domstolenes ofte overdrevne vektlegging av hvem som har hatt det meste av den praktiske omsorgen for barnet i tiden fram til dom avsies. Den som over tid har hatt lite med barnet å gjøre – uansett om det ikke er etter eget ønske – vil derimot stille svakt når avgjørelse skal treffes. Adgangen til å begjære midlertidig avgjørelse er ofte ikke et tilstrekkelig effektivt virkemiddel. Selv med delt omsorg/forelderfullmakt som hovedregel, vil den som opptrer på en slik måte, derfor lett kunne vinne fram med krav om omsorgen alene, selv om vedkommende åpenbart har handlet på tvers av barnets interesser.

I og med at lovforslaget etablerer delt omsorg som hovedregel, følger det av dette at en må se mye strengere på eneomsorg etablert ved selvtekt i forbindelse med samlivsbrudd enn det som er tilfellet i dag. Lovforslaget inneholder et forslag med flere endringer i adgangen til å kreve midlertidig avgjørelse (forslaget § 11-9) som vi er positive til, men vi mener det er helt nødvendig at andre ledd i paragrafen endres slik at den også omfatter slike situasjoner som vi har beskrevet. Vi foreslår følgende ordlyd:

Etter krav frå ein part skal retten alltid ta førebels avgjerd, og så vidt mogleg innan fire veker, når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av. Det same gjeld der det er ein vesentleg reduksjon i samværet samanlikna med det som er avtalt, fastsett eller praktisert, eller der den eine forelder i samband med samlivsbrot utan forutgåaende avtale eller rettsavgjerd tek med seg barnet og hindrar at barnet opprettheld god kontakt med den andre forelder.

Det bør dessuten presiseres i forarbeidene at også foreløpig avgjørelse kan gå ut på delt omsorg/foreldrefullmakt, da vi er noe usikre på om dette framgår tydelig av teksten i § 11-9 jf § 7-2.

Vi tror at en slik bestemmelse ikke bare vil medføre riktigere avgjørelser i det enkelte tilfellet, men også at den vil ha en betydelig preventiv virkning, slik at det kan gi færre tilfeller av uheldig selvtekt som ugrunnet hindrer den andre forelders kontakt med barnet.

I saker der det har skjedd en klar krenkelse av den andre forelders rett, slik at denne tvinges til å gå til sak for ikke å miste kontakt med barnet, bør det også gis et signal om at sakskostnader skal kunne ilegges i større grad enn dagens praksis tilsier. Også dette har en side til det preventive, i tillegg til rettferdighetsaspektet.

Et lovgiversignal som vil være svært viktig for å realisere intensjonene bak lovreformen, er at det sies fra – i lovteksten eller i motivene - at det å krenke presumsjonen om delt omsorg/foreldrefullmakt er et moment som domstolene skal ta i betraktning ved avgjørelse etter §7-2 eller §11-9. Poenget er at det å opptre på en måte som eklatant tilsidesetter den andre forelders plass i barnets liv, viser en svikt i foreldrekompetansen som må vektlegges i større grad enn i dag. En tydeliggjøring av at slik adferd taler mot den som tar seg til rette, vil være egnet til å fremme bedre samarbeidsforhold og sikre flere barn tilgang til omsorg fra begge foreldre etter samlivsbrudd.

Vi minner i den sammenheng om at det fortsatt er alt for mange barn som har liten eller ingen kontakt med en av foreldrene etter samlivsbrudd, og at det på dette området ikke har funnet sted noen positiv utvikling i de senere år. Vi viser til Høringsnotatet punkt 2.3.1: «17 prosent av foreldrene som svarte i SSBs bosteds- og samværsundersøkelser både i 2012 og 2020, oppga at de ser barna sine sjeldnere enn én gang i måneden.» Bak disse tallene ligger tragedier for både barn, foreldre og barnets øvrige slekt som vi mener myndighetene – spesielt departementet og Bufetat - burde ta på mye større alvor. Det samme gjelder for øvrig også forskningsmiljøer og media. Det er blant disse sakene vi finner de alvorlige tilfellene av foreldrefremmedgjøring

Vi mener departementet her bør se hen til den avtalen mellom den danske regjeringen og partiene på Folketinget (så vidt vi kan forstå omfatter dette alle partiene) som ble inngått den 30.11.23, om å innføre reformer for et forbedret familierettslig system (Avtalen ligger som bilag til herværende høringsuttalelse). Det heter innledningsvis i denne avtalen:

Aftalen skal...styrke barnets ret til begge forældre og understreke forældrenes ansvar for at skærme barnet mot deres konflikter. Det er foreldrænes pligt at sikre, at barnet ikke gørs til et våpen i relationen mellem dem. Derfor skal samarbeidschikane, herunder forældrefremmegørelse, i foældreansvarssager i højere grad end i dag stoppes og i de mest udtalte tilfælde, hvor dette er til barnets bedste, have en konsekvens for den forælder, der med vedvarende grundløs chikane forhindrer barnets kontakt med den anden forælder.

De problemstillinger som gjør seg gjeldende i Danmark, og som er bakgrunnen for denne avtalen, er meget langt på vei tilsvarende i Norge.

4. Myndigheten til å beslutte flytting med barnet bør legges under foreldreansvaret

Høringsnotatet foreslår at «flyttekompetansen» for innenlands flytting med barnet, som i dag følger av barneloven § 37, skal ligge under foreldrefullmakten, dvs at her foreslås det ingen endring i rettstilstanden. Dette er vi uenig i. Vi poengterer at dette er et tema som er viktig for PASG Norges interessefelt, ved at det å flytte langt vekk med barnet fra den andre forelder kan inngå i en strategi som tar sikte på å fremmedgjøre barnet fra denne forelder.

Spørsmålet har vært behandlet flere ganger i forbindelse med utredninger av endringer i barneloven. Vi mener det alternativ som barnelovutvalgets flertall foreslår, er det beste, nemlig at denne kompetansen legges under foreldreansvaret. Dagens situasjon er at de aller fleste foreldre har delt foreldreansvar, mens det fortsatt er et mindretall som har delt omsorg. Også med departementets lovforslag om delt omsorg/foreldrefullmakt som lovens hovedregel, vil det i beste fall ta adskillig tid før dette blir virkeligheten for det store flertallet. Det kan virke som departementet ikke tar disse realiteter inn over seg. Den «frie flytteretten» er en regel som har skapt og fortsatt vil skape forsterkede vanskeligheter for mange foreldre som strever med å følge opp sine barn etter samlivsbrudd. Det vil være underlig dersom et lovforslag som innfører delt omsorg som hovedregel, ikke gjør noe med en rettstilstand som i praksis sterkt bidrar til å undergrave felles foreldreskap. Den frie flytteretten innen landet, som er forankret i Grunnloven § 106, omfatter – slik vi ser det - ikke en ubetinget rett til å ta barnet med til et nytt bosted når dette skjer i strid med den andre forelders ønske og i vesentlig grad reduserer muligheten for å opprettholde kontakten mellom barnet og denne forelder.

5. Forslagene vedrørende samværssabotasje er utilstrekkelige

Vi mener den delen av høringsnotatet som adresserer samværssabotasje ikke går langt nok.

Vi nevner først at departementet konsekvent bruker begrepet samværshindring. Vi mener at også begrepet samværssabotasje har en plass, fordi det betegner en realitet, nemlig at i noen tilfeller søker bostedsforelder bevisst og aktivt (om enn gjerne fordekt) å svekke og undergrave den andre forelders kontakt med barnet, derunder forhindre samvær som domstolene har bestemt. Dette er et problem Stortinget ved flere anledninger har tatt til orde for skjerpede tiltak mot, og vi hadde forventet at departementet ville følge opp dette ved å fremme for Stortinget forslag som kan ha en reell betydning for å motvirke dette.

Forslaget til ny §11-9 andre ledd om midlertidige avgjørelser er positivt ved at samværssabotasje (uten bruk av ordet) løftes frem som et forhold som kan begrunne krav om midlertidig avgjørelse, og at det settes en frist (om enn ikke absolutt) på 4 uker for rettens avgjørelse. Vi mener dertil at den som utsettes for grov samværssabotasje skal ha et sterkt grunnlag for å kreve omsorgen/foreldrefullmakten alene, som midlertidig ordning. Dette må signaliseres enten i loven eller i kommentarene. Det er med tanke på et slikt krav at den vesentligste betydningen av lovforslaget på dette punktet ligger. Hvis vedkommende bare skulle søke en avgjørelse om samvær tilsvarende det han eller hun allerede skulle ha i henhold til gjeldende rettsavgjørelse, vil det jo ikke være noe vits i å bruke ressurser på et saksanlegg. En avgjørelse med slikt innhold ville jo, like mye som den tidligere avgjørelsen, kunne saboteres. Det ligger imidlertid innenfor paragrafens ordlyd at også den som forhindrer samvær kan reise sak, og vedkommendes interesse vil jo da være å få en avgjørelse som slår fast at samværet skal reduseres. Et slikt krav kan også reises som motkrav der det er den som skulle hatt samvær som reiser sak.

Når det kommer til tvangsmidler mot samværssabotasje, er det tvangsmulkt etter nåværende § 65, jf forslaget kap 13, som er det sentrale instrument. Her er det beklageligvis ikke foreslått endringer av betydning.

Reglene om tvangsmidler fungerer etter vår klare oppfatning ikke tilfredsstillende. I utgangspunktet mener vi det burde være en oppgave for det offentlige å sikre etterlevelse av i det minste rettsavgjørelser/rettsforlik om både bosted og samvær. Det er ikke opplagt hvorfor vi har et system der (offentlig fastsatte) barnebidrag inndrives av et offentlig organ uten kostnad for den berettigede, mens avgjørelser om bosted og samvær bare kan tvangsfullbyrdes ved at den krenkede part for egen regning og risiko tar rettslige skritt. Dette er i praksis å legge en stor byrde på den berettigede, siden slike søksmål kan bli kostbare, og fordi reglene er så skjønnsmessige at det ofte er rettslig usikkerhet om man vil vinne fram.

Det er en stor unnlatelsessynd at ikke dette temaet har blitt seriøst belyst gjennom barnelovsutvalgets utredning. Vi mener imidlertid det er tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til straks å vurdere gjennomføring av en rekke endringer. Vi vil nevne følgende:

Det bør være automatisk tvangskraft for alle skriftlig inngåtte avtaler om samvær. Ordningen med at bare avtaler inngått med Statsforvalterens «stempling» er tvangskraftige har i praksis minimal betydning. Vilkåret om at begge foreldre må kreve slik avgjørelse medfører, som departementet er klar over, at det er et forsvinnende lavt antall slike tilfeller hvert år. Det vil være et bidrag til å begrense samværssabotasje at alle avtaler om samvær i utgangpunktet kan tvangsfullbyrdes.
Tvangsmulkt-nivået bør standardiseres og settes til et nivå som er følbart. Standardisering vil gi økt forutsigbarhet og lette rettens og partenes behandling av saken.
Omfanget av tidligere samværsbortfall (dvs historikken fram til tvangsmulkt blir begjært) skal være et tungtveiende moment ved vurderingen av faren for framtidig sabotasje. I dag er det for lett å hevde – etter at sak er reist – at man vil etterleve samværsretten i framtiden hvoretter den part som begjærte dette taper saken og blir ilagt sakskostnader.
Ved påberopt sykdom som begrunnelse for mer enn 3 avlyste samværsdager sammenhengende eller sammenlagt over en periode på inntil 4 uker, skal det kreves legedokumentasjon for sykdommen. Det skal uansett ikke legges til grunn at sykdom uten videre er tilstrekkelig begrunnelse for å avlyse samvær.
I mange saker er «umulighetskriteriet» det avgjørende argument for ikke å ta et krav om tvangsfullbyrdelse til følge. Dette er en praksis som gir den som driver ugrunnet negativ påvirkning av barnet et sterkt rettslig verktøy, noe det er særdeles uheldig at rettsordningen legger opp til. Ved praktisering av umulighetskriteriet bør det derfor gis rettslige føringer for at domstolen skal se hen til om påberopt umulighet, basert i at barnet uttrykker at det ikke vil se den andre forelder, i virkeligheten skyldes at barnet er påvirket negativt (manipulert eller hjernevasket) av bostedsforelderen uten at dette har et reelt grunnlag. I så fall er det reelt sett ikke «umulig» for bostedsforelder å sørge for at samværet gjennomføres. Her må domstolen som tar stilling til et krav om tvangsmidler først og fremst se på den informasjonen som ligger i rettsavgjørelsen som skal håndheves. Unntaksvis kan den gjøre bruk av særskilt tilkalt sakkyndighet.
Dagens praktisering av bidragsforskriften § 9 andre ledd bør endres, slik at samværsfradraget svarer til det rettslig eller avtalemessig fastsatte samvær med mindre det er den samværsberettigede som selv ikke viser seriøs vilje til å følge opp samværet.
Det bør være en strengere praksis med idømmelse av sakskostnader til den part som opptrer slik at det er nødvendig for den annen forelder å kreve tvangsbot.

For PASG Norge, 26. august 2024

Eivind Meland (s) Øivind Østberg (s)
leder nestleder

Bjørn Joachimsen