Foreldrefremmedgjøring
Resymé av Eivind Meland:
Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir) beskriver foreldrefremmedgjøring i en brosjyre om samværsvegring fra 2020. De skiller mellom to dynamikker som kan ligge bak utvikling av foreldrefremmedgjøring
Barnet ivaretar en forelders behov
Samværsvegring kan oppstå eller forsterkes av at barnet tar for stort ansvar for en forelders behov. Barnet kan vegre seg for å forlate den ene forelderen fordi det oppfatter at forelderen ikke tåler barnets løsrivelse og fravær. Barnet sender da ut feilsignaler som handler mer om hva forelderen tåler, enn hva barnet selv trenger.
I faglitteraturen benyttes begrepet rolleforstyrrelse (enmeshment) om foreldre-barn relasjoner som er preget av at de psykologiske grensene ikke er godt nok etablert. Rolleforstyrrelser mellom foreldre og barn kan oppstå hvis forelderen har vansker med å regulere sine egne, ofte ubevisste, behov for støtte og bekreftelser. Den voksnes behov tar så mye plass i relasjonen at det fortrenger eller kommer i veien for barnets behov.
Det er normalt at barn er oppmerksomme på foreldrenes følelser og opptatt av at foreldrene skal ha det bra. Det blir først en rolleforstyrrelse hvis forelderen har et udekket og stort omsorgs- og bekreftelsesbehov, som barnet tar uforholdsmessig stort ansvar for å ivareta.
Noen barn har separasjonsangst, er generelt engstelige og søker mye nærhet hos forelderen, uten at dette er et uttrykk for behov hos den voksne. En kan med andre ord ikke konkludere med at det foreligger en rolleforstyrrelse kun ut ifra å observere barnets atferd.
Rolleforstyrrelser kan eksistere i familier der foreldrene bor sammen, men samlivsbrudd øker sjansen for at rolleforstyrrelser oppstår eller forsterkes, fordi det er en emosjonelt krevende situasjon som øker forelderens behov for støtte og bekreftelser.
Det kan være vanskelig å oppdage rolleforstyrrelser i foreldre-barndyaden. Forelderen fremstår ofte som kjærlig og engasjert i barnet, og barnet fungerer ofte godt utad. Forelder og barn er sjelden selv klar over den usunne dynamikken imellom dem. Derfor kan det være vanskelig å skape endring når rolleforstyrrelser først har etablert seg.
Beslutninger om samvær
Det kan være nødvendig at en dommer bestemmer når barnet skal på samvær. Dette kan i seg selv bidra til endring så fremst denne ordningen etterleves. Endring hos barnet kan skje uten at forelderen har løst sine underliggende emosjonelle behov. Hvis barnet innimellom bringes ut av den tette dyaden med den ene forelderen, kan den få andre og viktige erfaringer i kontakten med den andre forelderen.
Bærer av en forelders uforsonlighet
Det som starter som en reaksjon hos barnet på foreldrenes samlivsbrudd eller konflikt (alliance), kan i noen tilfeller utvikle seg til en varig avvisning av en forelder. Barnet kan da ha blitt bærer av den ene forelderens bitterhet og ensidig negative oppfatninger av den andre. I faglitteraturen omtales dette ofte som fremmedgjøring eller foreldrefiendtlighet (parental alienation).
Definisjonen på fremmedgjøring/ foreldrefiendtlighet er at barnet konsekvent og over tid uttrykker sterke negative følelser og oppfatninger (hat, raseri, frykt) overfor en forelder, som ikke står i samsvar med barnets faktiske erfaringer med den forelderen. Barnets oppfatning av den avviste forelderen utgjør et brudd med barnets tidligere relasjon til denne forelderen, uten at dette kan forklares tilstrekkelig med at han/hun har handlet slik at barnet har behov for å beskytte seg selv.
Barnets avvisning oppstår ofte på bakgrunn av noen negative erfaringer barnet har med den ene forelderen, men kan opprettholdes av at barnet ikke får hjelp til å håndtere egne reaksjoner og løse opp i det som har blitt vanskelig. Avvisningen kan så bli forsterket av en usunn dynamikk mellom barnet og den foretrukne forelderen.
Det er viktig å presisere at vi ikke benytter begrepet fremmedgjøring/ foreldrefiendtlighet som en diagnose på barnet. Det er ment som en betegnelse på et triangulert samspill mellom barnet og foreldrene, som foreldrene ikke har forsøkt eller klart å bringe barnet ut av. Det er ikke uvanlig at foreldre i konflikt uttrykker negative holdninger til den andre, men det er likevel bare et fåtall barn som utvikler en vedvarende avvisning av en av sine foreldre. Det er trolig langt vanligere at det motsatte skjer: at barnet tar avstand fra den forelderen som er unyansert og urimelig i sine negative holdninger til den andre forelderen.
Når barnet blir bærer en forelders uforsonlighet, kan dette komme av at forelderen er preget av umodne forsvarsmekanismer og emosjonell sårbarhet. Han/hun kan trenger mye bekreftelse fra barnet og kan oppfatte det som en trussel at barnet har kontakt med og gode følelser overfor den andre forelderen. Dette overlapper i stor grad med det som er beskrevet over om barn som i stor grad ivaretar en forelders behov (enmeshment). Forelderen kan ha et overdrevent beskyttelsesbehov, unyanserte oppfatninger og manglende realitetstesting, som medfører en feilaktig oppfatning av den andre som uskikket som forelder.
Forelderen kan også være preget av hevntanker, bitterhet, raseri og forakt overfor den andre forelderen. Sabotering av barnets relasjon med den andre kan ha til hensikt å ramme den andre forelderen, og kan være en forlengelse av voldelig og kontrollerende atferd i samlivet.
Det er trolig sjelden at en forelder bevisst går inn for å påvirke barnet til å avvise den andre. Det er ofte snakk om mer ubevisste prosesser og umodne forsvarsmekanismer hos den ene forelderen, som ikke i tilstrekkelig grad forstår eller klarer å regulere hvordan det påvirker barnet. Når en forelder svekker relasjonen mellom barnet og den andre, er det ofte fordi de tror at det er det beste for barnet, eller ikke forstår konsekvensene av sine egne handlinger.
Eksempler på foreldreatferd som kan føre til avvisning
Sverte den andre forelderen ved å omtale ham/henne unyansert og fortolket i verste mening
Begrense eller forstyrre barnets kontakt med den andre forelderen uten god grunn
Reagere negativt når barnet uttrykker positive følelser og erfaringer med den andre forelderen
Skape et feilaktig inntrykk av at den andre forelderen er voldelig, ustabil, uansvarlig, upålitelig, ikke glad i barnet etc.
Betro seg til barnet med informasjon som skaper sinne og skuffelse
Tillate negative uttalelser og handlinger overfor den andre forelderen
Skjermer ikke barnet for egne sårede og bitre følelser
Fremstille seg selv som den eneste forelderen barnet kan stole på
Fremstår i en offerrolle og appellerer til støtte og sympati