Jim Sheehan: Foreldrefremmedgjøring og barns rett til beskyttelse: Nye horisonter fra systemisk praksis
Resymé av Eivind Meland
Deler av det norske fagmiljøet avviser fenomenet og begrepet foreldrefremmedgjøring. Ett av argumentene som brukes er at det ikke er forenlig med familiesystemisk behandling. De ser på systemisk terapi og foreldrefremmedgjørings-teori som uforenlige motsetninger, og anbefaler at begrepet «bør skrotes». Bør vi ikke heller se på systemisk terapi og foreldrefremmedgjørings teori som komplementære. På samme måte som psykiatri baserer seg i hovedsak på pasientautonomi og frivillighet, vil enhver psykiater innse at i noen situasjoner er tvang nødvendig. På samme måte kan familieterapeuter innse at i noen situasjoner er rettslige skritt med tydelige krav og begrensninger nødvendig for å beskytte barn mot fremmedgjørende emosjonell vold i familien. Jim Sheehan er professor ved VID i Oslo.
Tittelen på denne tobindsserien peker på nye horisonter innen systemisk praksis. Innenfor praksisdomenet som vurderes i dette kapitlet, er nye horisonter ingen steder tydeligere enn i det rommet der de mest intense og langvarige foreldretvistene om barn oppstår. Disse tvistene involverer vanligvis en versjon av det spesialister kaller 'motstå/nekte-dynamikken' (Walters & Friedlander, 2016)). Denne dynamikken ses i en gruppe barn som viser motvilje mot å gå på rettsbeordret samvær / kontakt med sin samværsforelder, motstår meningsfylt engasjement med denne forelderen når de går på rettsforeskrevet besøk og noen ganger nekter å ha noen kontakt overhodet med den forelderen.
I mange år har familiedomstoler og systemiske terapeuter forsøkt å løse disse problemene gjennom en blanding av foreldreutdanning, barneterapi og familieterapi. Noen ganger viste denne blandingen av intervensjoner seg nyttig med de relativt milde formene for denne dynamikken, men mislyktes iøynefallende med den moderate til alvorlige enden av konfliktkontinuumet etter separasjonen.
Mens motstand/nekte-dynamikken var beskrivende for atferdsmønstre som et barn viste, ble den familierelasjonelle konteksten der de mest alvorlige uttrykkene for dynamikken vanligvis var innebygd, bedre fanget opp av begrepet «foreldrefremmedgjøring». Mens fenomenet har blitt anerkjent av barne- og familiefagfolk de siste åtti årene, var det ikke før midten av 1980-tallet at Gardner (1985) laget begrepet foreldrefremmedgjøringssyndrom. Etter en debatt mellom klinikere om terminologi bare bør være beskrivende for et barns posisjon/tilstand eller om den bør strekke seg mot mer relasjonelle betydninger, har feltet nå nøyd seg med begrepet foreldrefremmedgjøring (Lorandos et al., 2013) som fanger både individuelle og familierelasjonelle dimensjoner.
Foreldrefremmedgjøring må forstås som en type diagnose i den forstand som Axberg og Pettit (se kapittel 9, dette bindet), som trekker på tidligere greske betydninger, gir til dette begrepet, nemlig 'å lære fenomenet godt, slik at vi kan bestemme hva slags det er'. For DSM-5 fra American Psychiatric Association kan den diagnostiske etiketten "Parent-Child Relational Problem" brukes når et barn har blitt utsatt for foreldrefremmedgjøringsstrategier som sannsynligvis vil forårsake "uberettigede følelser av fremmedgjøring" hos barnet mot den målrettede forelderen (American Psychiatric Association, 2013, s. 715). ICD-10 tilbyr den alternative diagnostiske merkelappen «barn som er berørt av foreldreforholdets nød» når «de negative effektene av uenighet i foreldreforholdet (f.eks. høyt konfliktnivå, nød eller nedvurdering») har en negativ innvirkning på barnet.
For å «lære fenomenet godt» vil denne delen av kapitlet nå skissere nærmere hva foreldrefremmedgjøring er og ikke er, og vil beskrive hvordan det fungerer som en unik og kompleks form for emosjonell barnemishandling og familievold. Som en form for emosjonell barnemishandling bringer foreldrefremmedgjøring spørsmålet om barns beskyttelsesrettigheter under FN-konvensjonen skarpt i fokus. Unnlatelsen av å ta opp problemet i sammenheng med foreldretvister i familierettssystemer undergraver disse rettighetene og plasserer barn i fare for en rekke negative kortsiktige og langsiktige konsekvenser. Den positive og håpefulle nyheten er at når den systempraktiserende utøveren blir tilstrekkelig adressert i tide, kan den spille en avgjørende rolle i å respektere barns beskyttelsesrettigheter i møte med fenomenet.
Jim Sheehan er bidragsyter i en nylig utgitt bok på Springer forlag: