Forslag til sakkyndig-mandat om foreldrefiendtliggjøring
Av advokat Øivind Østberg, styremedlem i PASG Norge
Hvordan kan man som part kan prøve å få retten og sakkyndiges oppmerksomhet på problemstillingen i saker der det er rimelig grunn til å mene at det forekommer foreldrefiendtliggjøring?
Ved norske domstoler er det helt generelt svært vanskelig å få gjennomslag for en forståelse for at barn kan være gjenstand for systematisk manipulering og annen form for påvirkning som leder barnet til å ta ubegrunnet avstand fra den ene forelder og favorisere den andre.
Det er illustrerende for den manglende bevissthet om dette også blant de som legger de overordnete føringer for rettstilstanden, at i den siste offentlige utredningen med forslag til ny barnelov, NOU 2020:14, nevnes ikke foreldrefiendtliggjøring overhodet.
Ikke desto mindre er dette en realitet som de som praktiserer jussen på dette området, derunder dommere, advokater og sakkyndige, faktisk erfarer. Intuitivt vil de fleste innse at slik manipulering på den ene siden betyr at det vil være feil å legge til grunn «barnets mening» som et tungtveiende moment for avgjørelsen av saken, også om barnet er over 12 år. Videre vil de fleste – altså også dommere - innse at når dette forekommer, taler det med styrke mot vedkommende forelders omsorgsevne. Dette selv om det skorter på en dypere innsikt om temaet.
For en part i en omsorgs eller samværstvist som mener det er grunn til å tro at det pågår systematisk negativ påvirkning av barnet, handler derfor mye om å få belyst grunnlaget for en slik mistanke. Spesielt viktig er det da å få en eventuelt rettsoppnevnt sakkyndig til å fange opp problemstillingen og belyse denne.
I den norske barneloven § 61 nr 3 gis det hjemmel for å oppnevne sakkyndig til å utrede saken. (Dette i motsetning til sakkyndig-oppnevning i medhold av § 61 nr 1, der mandatet kun er å bidra til at partene kan bli enige) Retten står i praksis fritt til å oppnevne sakkyndig etter denne bestemmelse. Vilkåret er bare at retten mener at det «trengs». I bestemmelsens neste setning står også nevnt noen særlig aktuelle typer av tilfeller. Her nevnes: at det er satt fram påstander hvor vold, overgrep, rus eller psykisk lidelse. Lovens eksempler på problemstillinger der sakkyndighet er spesielt påkrevd, er ikke spesielt velvalgte. I praksis er det som kjent som regel psykologer som oppnevnes som sakkyndige. Å få belyst om det foreligger vold, overgrep eller rus er neppe først og fremst et psykolog-faglig tema. Det som ligger nærmest vårt tema, er eksempelet «psykisk lidelse», men foreldrefiendtliggjøring behøver ikke gå sammen med noen psykiatrisk diagnose. Det er derfor grunn til å poengtere at et krav om å få oppnevnt sakkyndig ikke begrenses av de typetilfeller som er nevnt i § 61 nr 3 andre setning. Disse innebærer ikke noen rettslig begrensning på rettens kompetanse til å oppnevne sakkyndig etter den skjønnsmessige formuleringen i den første setningen («Der det trengs»).
Uansett pleier ikke retten å gi noen nærmere begrunnelse for oppnevnelse av sakkyndig. Når det er besluttet oppnevnt sakkyndig (som den klare hovedregel kun én), blir det spørsmål om hva som skal være dennes mandat. Barneloven sier intet om mandatet. Her gjelder den generelle bestemmelsen i tvisteloven § 25-4, som sier:
«Retten fastsetter hva den sakkyndige skal utrede, og gir de nødvendige instrukser. Retten kan pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for de sakkyndige.»
I praksis tenderer domstolene til å legge til grunn et standardmandat, der de fem første punkter handler om de psykologfaglige utredningstemaer. Disse blir, med mindre språklige variasjoner, typisk formulert slik:
Gi en beskrivelse og vurdering av utviklingsstatus og omsorgsbehov for barnet/barna og drøft hva eventuelle avvik kan skyldes.
Beskriv og vurder foreldrenes omsorgs- og samværsevne i forhold til å oppfatte og ivareta hvert enkelt av barnas behov.
Beskriv og vurder den følelsesmessige tilknytning mellom hvert av barna og foreldrene.
Gi prognoser, vurdere og drøfte – i den grad det er psykologfaglig relevant - konsekvensene for barnet ved oppvekst hos hver av foreldrene, ulike samværsordninger.
Eventuelle risikomomenter bes særlig drøftet.
Disse punktene hindrer ikke en oppegående sakkyndig i å fange opp og beskrive manipulering og fiendtliggjøring, men de gjør det samtidig veldig lett å hoppe bukk over en slik tematikk. Den følelsesmessige tilknytning (punkt 3) kan for eksempel framstå veldig sterk mellom et barn og en forelder, noe som lett forstås som entydig positivt. Muligheten for at dette kan arte seg som et emosjonelt trykk som er usunt eller direkte skadelig for barnet, er ikke et scenario mandatets formulering er egnet til å lede oppmerksomheten mot.
Det er derfor man må prøve – der forholdene tilsier dette - å få retten til å akseptere et tillegg til standardmandatet. Et forslag til hvordan man kan formulere et slikt tillegg er følgende:
Hvis barnet uttrykker vegring mot å være med den ene forelder, eller uttrykker generell motvilje mot denne, bør barnets uttalte så vel som underliggende grunner for dette søkes kartlagt så langt som mulig. Det bør søkes kartlagt om barnet har konkrete negative erfaringer med å være hos denne forelder, hva disse består i, om de knytter seg til vedkommende forelders handlinger/væremåte/egenskaper eller andre forhold (som f eks boligsituasjonen, lang reisevei, ny partner, vanskelig relasjon med søsken/halvsøsken under samvær eller annet).
Det bør undersøkes om barnet har en svart/hvitt-oppfatning av den avviste forelder, eller om det er nyanser og ambivalens i barnets holdninger.
Det bør undersøkes om barnets negative oppfatninger også omfatter slekt og andre nærstående på den avviste forelders side.
Den sakkyndige bør prøve å kartlegge og vurdere i hvilken grad det er et rimelig faktisk/reelt grunnlag for barnets avvisende holdninger til, og kritikk av, den avviste forelder.
Den sakkyndige skal, blant annet gjennom samtaler med foreldrene, søke å kartlegge om det er problematiske sider ved måten hver av foreldrene ivaretar og kommuniserer med barnet på. Med tanke på om den avviste forelder skal det spesielt vurderes hvorvidt denne utviser mangelfull ivaretagelse av barnet, emosjonelt, praktisk eller på andre måter. Med tanke på den foretrukne forelder skal det spesielt vurderes hvorvidt denne bevisst eller ubevisst, verbalt eller nonverbalt, bidrar til å tilføre barnet negative holdninger til den andre forelder og til det å ha samvær med/bo hos denne.
Konkret vil det være relevant å be om utreding av ett eller flere av de følgende punkter vedrørende den foretrukne forelder. Det kan således være relevant å utrede om vedkommende:
Snakker negativt, direkte eller indirekte, om den andre forelderen
Begrenser barnets kontakt med den andre forelderen
Blander seg inn i barnets kommunikasjon med den andre forelderen
Ved verbal eller ikke-verbal adferd overfor barnet gir uttrykk for egen frykt eller ubehag i forhold til den andre forelderen
Truer med å trekke tilbake sin kjærlighet til barnet
Overfor barnet gir den andre forelder all skyld for kommunikasjonsvansker/konflikt
Selv skaper konfliktsituasjoner for å sette den andre forelder i et dårlig lys
Presser barnet til å velge mellom foreldrene
Sier til barnet at den andre forelderen ikke elsker barnet
Betror seg til barnet på en ikke-aldersadekvat måte
Presser barnet til å avvise den andre forelderen
Ber barnet spionere på den andre forelderen
Ber barnet om å holde ting hemmelige for den andre forelderen
Kaller den andre forelderen ved fornavn
Kaller steforelderen for ”Mamma” eller ”Pappa”
Tilbakeholder viktig informasjon fra den andre forelderen
Endrer barnets namn
Underminerer den andra forelderens autoritet
Dessverre vil en måtte forvente at retten ikke tar hensyn til mandatinnspill i tråd med foregående. I beste fall at den tar med en liten del.
Det er likevel av betydning å fremlegge det. Dermed inngår innspillet i alle fall blant de saksdokumenter som den sakkyndige plikter å sette seg inn i forbindelse med sakens utredning, slik at man uansett får kommunisert til den sakkyndige at man som part tenker dette er viktige spørsmål i saken.
Man får samtidig en stikkordsliste /huskeliste til momenter det er viktig å følge opp i forbindelse med de ulike stadier av saken: Den skriftlige saksforberedelse, vitneførsel og annen bevisføring, parts- og vitneutspørring i retten, utspørring av sakkyndige og prosedyre.
Å legge fram en mer målrettet mandatformulering i mulige PA-saker, er viktig for å få en bedre behandling av den sak det gjelder. Men det vil også være et bidrag mer generelt til å øke domstolenes og de sakkyndige psykologers oppmerksomhet om problemstillingen og hvordan slik skadelig adferd kan avdekkes.
Noe som ikke er en liten ting!